Marion ble født i Nürnberg i Tyskland i 1914, som nummer tre i en søsken flokk på fire.

 

Foreldrene var velstående jøder, og Marion vokste opp i et hus med tennisbane og stor hage. Familien reiste til sjøen om sommeren og til fjells for å gå på ski om vinteren. Marion fortalte oss flere historier fra sin barndom og ungdom. Hun kunne fortelle at hun følte seg litt annerledes enn søsknene sine, og at de kalte henne ”the black devil” fordi hun hadde så mørkt hår.

 

Hun var født på et tidspunkt hvor foreldrene hadde en vanskelig periode. Første verdenskrig hadde nettopp brutt ut og faren dro i krigen tre dager etter Marios fødsel. Visstnok var moren blitt forelsket i en annen mann mens hun gikk gravid med Marion. Dette fikk Marion vite på et langt seinere tidspunkt i livet. Moren hadde ikke mye overskudd til Marion da hun var nyfødt,
i stedet var det en barnepike som hun kalte tante Ru, som tok seg av
henne de første viktige årene. Med sitt varme og rolige vesen var hun en trygg og viktig person i Marions liv. Tante Ru badet henne, ga henne mat, sang og fortalte historier –alt det som er så viktig for et lite barn.

 

Da Marion var omtrent fire år gammel, våknet hun en morgen og oppdaget at tante Ru var borte. Hun fikk ikke tatt farvel med henne, og hun fikk heller ingen forklaring på hvorfor barnepleiersken bare ble borte. Dette skapte en utrygghet i henne, og hun har senere tenkt at det var det som gjorde at hun ofte følte seg som en fremmed i sin egen familie. For som liten trodde faktisk Marion at familien hadde adoptert henne. De to eldre søsknene tolererte Marion, men brydde seg ikke noe særlig om å være sammen med henne. En dag bestemte hun seg for å invitere barna i nabolaget inn i den store hagen, uten å spørre foreldrene først. Marion visste at barna i nabolaget ikke hadde det så godt som hun og familien hadde det. Hun tenkte at det ville være fint for dem å leke i den fine hagen, og hun delte villig ut frukt fra trærne. Foreldrene var ikke så begeistret for dette initiativet, og syntes hun var litt egenrådig. De var også stolte av henne, men forstod kanskje ikke helt at den lille jenta hadde et modent og medfølende sinn.

 

Marion viste tidlig en interesse for andre mennesker. Hun observerte mennesker og relasjonen mellom dem. Hun kunne vise empati og et ønske om å knytte kontakt med dem som
hun skjønte trengte det. Marion kunne også fornemme hvem som ville henne vel og hvem som ikke ville det. Fra hun var tenåring, konsulterte faren henne derfor om hvilke mennesker han skulle knytte til seg i forretningen sin. Marion kunne gi faren presise og verdifulle opplysninger om hvem han burde ansette. Denne tidlig utviklede evnen til å se folk, vokste med årene.

 

Som barn hadde Marion astma, noe som førte til at hun ble veldig oppmerksom på pusten sin. Da hun kom i tenårene, ble pusten bedre, og hun deltok ivrig i forskjellige sportsaktiviteter som svømming, riding, sykling og skigåing. Men det hun likte aller best, var å danse. Marion utviklet seg til en høyreist kvinne og ønsket egentlig å utdanne seg innenfor dans, men hun var rett og slett for høy til å satse på en profesjonell dansekarriere. Marion elsket å se på mennesker som beveget seg.  En av hennes store innsikter om fri bevegelse fikk hun da hun observerte en atlet under et løp. Hun så kraften, bevegelsen og friheten som strålte ut fra løperen. Hun så tydelig at den store kontrasten mellom en kropp full av liv og evne til å bevege seg fritt og mange av de kroppene hun så rundt seg, som var stive og ubevegelige grunnet livets mange utfordringer.

 

På et tidspunkt under Marions fortelling kunne jeg ane et sorgfullt drag komme over ansiktet hennes. Det var da hun mintes sin store kjærlighet – han som hun en gang hadde drømt om å gifte seg med. Han var tysk og hun var jøde. Hitler kom til makten, og Marion og kjæresten levde i en
forbudt relasjon. Hvis de var blitt oppdaget, kunne de blitt fengslet eller sendt i konsentrasjonsleir. Denne usikkerheten og frykten førte til slutt til at kjæresten forlot Marion. Etter at hun flyktet til USA, brukte hun mange år på å vente på at han skulle komme etter. Det skjedde ikke, og hun så han aldri igjen. Etter krigen giftet han seg og fikk barn, blant annet en datter. Og det
underlige skjedde at da datteren var voksen, oppsøkte hun Marion i San
Fransisco for å lære rosenmetoden av henne. De ble gode venner, og Marion likte veldig godt å ha henne der.

 

Marion var 80 år før hun forstod at smertene hun hadde hatt i skuldrene hele livet, handlet om hennes store ungdomskjærlighet. Marion traff etter hvert en mann som hun innledet et forhold til. De giftet seg, men ekteskapet ble kort. De fikk en datter, Tina, men de ble skilt før hun ble født. Marion hadde ønsket at Tina skulle bli født innenfor ekteskap, men hun følte snart at det var riktig for henne og avslutte forholdet. Hun giftet seg aldri igjen. Marions livshistorie viser at fortrengte minner og følelser kan føre til beslutninger som lagres over lang tid, og at dette etter hvert danner et mønster. Mønsteret kan følge med på livets reise i mange år inntil det en dag dukker opp fra underbevissthetens dyp for å forløses.

 

Det ble vanskeligere og vanskeligere å være jøde i Tyskland. Marion opplevde at nære venner og bekjente forlot henne – de turte ikke annet. Det var for farlig å bli sett sammen med en jøde. Hun fikk ikke gå på kino eller i teater, og fikk heller ikke lov til å studere . Marion forstod at det ikke var noe liv for henne i Tyskland lenger, og i 1938 forlot hun hjemlandet for godt. Å forlate sin store kjærlighet og alle hun var så glad i så tidlig i livet, må ha vært en sterk opplevelse for Marion. Det å reise fra ett kontinent til et annet under andre verdenskrig, kan ikke ha vært enkelt. Det var da jeg hørte henne fortelle om disse opplevelsene med egne ord, at jeg virkelig forstod hvilket mot denne kvinnen må ha hatt. Mot og tillit.

 

Det hører med til Marions historie at de vonde minnene fra de siste årene i Tyskland først dukket opp under behandlinger med rosenmetoden da hun selv var i 80-årene. Hun undret seg over hvor grundig hun hadde fortrengt disse opplevelsene hun hadde hatt som ung. Dette er et godt eksempel på at det aldri er for sent å forløse det som ligger blokkert i kroppen. Marion kunne fortelle at da hun forløste disse fortrengte minnene og følelsene, fikk hun en fornyet livskraft. Vi som har hatt gleden av å kjenne henne, vet hvor åndsfrisk og vital hun var helt til det siste, slik jeg opplevde Marion i en alder av 95 år, på en solfylt veranda i Berkeley i California.

 

Før Marion reiste fra Tyskland hadde Marion kommet i kontakt med
ekteparet Lucy og dr. Gustav Heyer. Gustav var psykiater og hadde studert hos den banebrytende Carl Gustav Jung. Det var Marions mor som hadde oppfordret henne til å oppsøke ekteparet Heyer. For en gang skyld hadde den egenrådige Marion hørt på moren, og det angret hun aldri på. Disse møtene skulle få stor betydning for Marions liv og utvikling. Den første gangen Marion oppsøkte psykoterapeuten Lucy Heyer, hadde hun kraftig migrene som forsvant i løpet av behandlingen hun fikk. Den myke berøringen som Marion fikk av Lucy, fikk henne til å beslutte seg for å vie livet til arbeidet med massasje og berøring. I München startet Marion på det arbeidet som mange år senere fikk navnet rosenmetoden. I den lille og eksklusive gruppen rundt ekteparet Heyer som Marion ble en del av, arbeidet de i tillegg til selve kroppsbehandlingen med dype spørsmål som : Hvor og hvordan forsvinner det som menneskene fortrenger av følelser og emosjoner? Og hvor gjør vi av det som i et gitt øyeblikk er for mye for et menneske? De oppdaget at behandlingstiden for psykoanalyse ble drastisk forkortet når man også la vekt på avspenning og pust. Gjennom myk massasje –berøring, avspenningsøvelser og en spesiell pusteteknikk – sammen med psykoterapi, undersøkte de tre det de opplevde som det underbevisste. De arbeidet systematisk med alle disse teknikkene for å forløse det som var blokkert i kroppen til klientene. Marion selv hadde også veldig god nytte av denne metoden. Hun følte at hun fikk dypere kontakt med følelsene sine, og at hun ble mer åpen.

 

En stund etter at Marion hadde engasjert seg i dette spennende arbeidet, måtte hun altså flykte fra Nazi –Tyskland. Flere av de andre i familien hennes, som også hadde klart å flykte fra Tyskland, bosatte seg i England. Marion bodde en tid hos sin bror, som var psykiater og arbeidet på Tavistock–klinikken i Sørvest-England. Han viste stor interesse for det arbeidet Marion hadde lært og erfart sammen med ekteparet Heyer. På oppfordring fra broren om å hjelpe noen av hans klienter, bestemte Marion seg for å prøve ut noe av det hun hadde lært gjennom det terapeutiske arbeidet i Tyskland. Etter hvert sendte også noen av de andre legene ved Tavistock –klinikken flere pasienter til Marion. Hun fikk blant annet en kvinnelig pasient som fikk panikkangst når hun skulle treffe flere mennesker på en gang. Etter noen behandlinger hos Marion ble hun kvitt plagene sine. Ved hjelp av berøring og samtale klarte Marion å hjelpe kvinnen til å forløse blokkeringer som hadde hindret henne i å delta i det sosiale. Flere av pasientene følte seg mye bedre når Marion hadde berørt dem med de myke hendene sine og vist interesse for følelsene deres. Flere ble kvitt blokkeringer og utfordringer som hadde hindret dem i å ha et godt liv. Mens hun ennå oppholdt seg i England, fikk Marion et brev fra en mannlig venn av familien som hadde emigrert til California. Han roste både været, menneskene og følelsen av frihet som han opplevde på USAs vestkyst. Dette ga Marion en lengsel etter noe som ikke lenger var mulig å oppnå i et krigsherjet Europa, der mennesker fra hennes eget hjemland i tillegg forfulgte det folket hun selv tilhørte. Hun bestemte seg for å reise til California, i alle fall for å sjekke ut om det kunne være noe for henne. Etter seks måneder i England reiste Marion sammen med søsteren sin til Stockholm, der de ville søke om visum til USA. Men i Sverige møtte søsteren sin store kjærlighet, og hun bosatte seg der og ble boende i landet frem til sin død.

Marion fikk visum – og fant i USA sitt nye hjemland. Mens hun ventet på visumet til USA, hadde Marion allerede begynt på fysioterapiutdannelse i Stockholm. Nå fullførte hun denne utdannelsen på Mayo –klinikken i California. Alene. Som immigrant. Hun hadde med seg en koffert med skiutstyr og en vakker grønn selskapskjole. Det var alt. Det er imponerende at hun klarte å skape seg et liv fylt med mening og innhold, et liv som ikke bare gledet henne selv, men som også kom til å glede utallige andre mennesker i årene som kom. Hun fant sitt nye og trygge hjem i Berkeley, og her åpnet hun etter hvert sin egen fysioterapi praksis. Praksisen gikk godt, pasientene opplevde at muskelspenninger slapp og at pusten ble friere. Marion berørte mennesker, og hun fortsatte og observere hvordan spenninger slapp taket når hun berørte de områdene som hadde lite pust og liten bevegelse. Hun opplevde hvordan mange kom i kontakt med fortrengte og bortgjemte følelser når spenningene slapp taket. Hun så hvordan klienter dukket ned i mønstre og minner – og hvordan de dermed fikk nye innsikter. Hun opplevde menneskers gråt og latter –og mange andre følelsesnyanser. Marions første elev var Sara Webb, venninnen til datteren Tina. Sara var blitt nysgjerrig på Marions behandlingsmetoder etter at Marion hadde helbredet broren hennes for astma. Sara oppfordret Marion til å begynne å undervise og dele den erfaringen hun hadde med pust, avspenningsmetoder og det underbevisste, og måten hun integrerte dette med fysisk berøring og massasje.

 

Dette var starten på Marions lærergjerning. Det var også under en samtale med Sara at metoden fikk navnet Rosenmetoden –enkelt og greit etter Marions etternavn. Rosenmetoden utviklet seg, og interessen for metoden økte, også utenfor USA. En av Marions nieser, Marion Meer, hadde truffet Hans Axelsson. Han drev sitt eget institutt i Stockholm, i dag kalt Axelssons Bodywork School. Hans er en visjonær igangsetter som interesserte og interesserer seg for metoder som kan fremme helse og vekst. Han grunnla sitt første institutt, Axelssons Gymnasiska Institutt, i Malmø i 1962. Han ble veldig interessert i Rosenmetoden, og på oppfordring fra ham startet Marion en rosenterapi utdannelse. Det var i 1984. Senere spredde impulsen seg til hele Skandinavia og til flere land i Europa. Metoden benyttes også i Australia.